VI.

Baron von Münchhausens eventyrlige sjøreiser.

Den første gang, jeg reiste utenlands, var lang tid før den russiske

reise, hvis merkeligste hændelser jeg nylig har hat den ære at berette.

Jeg var i den alder da man ligger i proces med gaasen, som min morbror,

en husaroberst med de største mustascher som nogen endnu har baaret,

pleide at si for spøk; det vil si, det var uavgjort om det fine dun som

bedækket min hake, skulde bli til skjæg eller fjær. Det var da at reiser

tilsjøs blev mine længslers drømmer. Min far hadde selv tilbragt en stor

del av sin ungdom paa reiser, og han pleide at forkorte de lange

vinteraftener for os med at fortælle om sine oplevelser, hvilket han

gjorde paa en enkel og fordringsløs maate.

Jeg skal kanske siden ha den ære at berette nogen av hans fortællinger.

Saa kan jeg da med skjæl si, at baade fødselen og opdragelsen i like

maate har bidraget til at nære denne min tilbøielighet for reiselivet.

Jeg grep enhver leilighet til at tale min sak, men bestandig forgjæves.

Hvis jeg engang imellem kunde rokke min fars beslutning, saa kunde jeg

være viss paa at min mor og mine tanter la sig imellem, saa jeg

bestandig tapte enhver fordel, som jeg kunde ha vundet.

Tilsidst sendte skjæbnen mig tilhjælp en av min mors slægtninger som

avla os et besøk.

Jeg blev snart hans yndling; han fortalte mig, at jeg var en kjæk gut,

og at han vilde gjøre alt for at mit ønske skulde bli opfyldt. Hans

veltalenhet gjorde mere virkning end min egen, og efter mange spørsmaal,

indvendinger og utflugter, blev det tilslut bestemt at jeg skulde faa

følge med ham til Ceylon, hvor hans farbror var guvernør.

Vi avseilet fra Amsterdam med meget vigtige depecher fra de hollandske

generalstater. Vor reise udmerket sig ikke ved merkelige tildragelser,

med undtagelse av en storm, som jeg maa ofre nogen ord paa, paa grund av

de merkelige følger som den hadde.

Orkanen brøt løs, just som vi hadde kastet anker ved kysten av et stort

rike for at indta vand og ved, og den raste med slik voldsomhet, at en

hel skog av uhyre store trær blev rykket op med roten og slynget op i

luften. De blev kastet i en saadan høide, at de største trær kun syntes

os at være som smaa dun, som man undertiden ser flyve omkring i luften.

Men det hadde ikke saa farlige virkninger endda, for straks stormen

stilnet av faldt ethvert træ ned paa sin gamle plads hvor roten

øieblikkelig fæstnet, med undtagelse av et eneste og tilmed det største

av dem allesammen.

I det øieblik da dette træ blev rykket op, var et egtepar ivrig ifærd

med at plukke agurker av dets grener, for i den del av verden vokser

agurker paa trær.

De brave folk fandt sig i sin skjæbne med beundringsværdig taalmod, men

deres vægt foraarsaket, at træet forandret retning og faldt ned paa

jorden efter hele sin længde. Nu maa De vite at provinsens statholder

hadde forlatt sin bolig, som alle der pleier at gjøre under en orkan, av

frygt for at bli begravet under sit slots ruiner. Da orkanen stilnet av,

vendte han tilbake gjennem sin have, da træet faldt ned paa ham og

lykkeligvis slog ham ihjel.

Lykkeligvis?

Ja, lykkeligvis, mine herrer, for statholderen var med Deres tilladelse

den skammeligste tyran. Alle provinsens indbyggere, hans egne yndlinger

iberegnet, var de elendigste skapninger under solen. Uhyre forraad laa

og raatnet i lader og forraadshus, mens folket som han hadde utsuget,

holdt paa at dø av hunger. Han hadde intet at frygte av fremmede

voldsmænd, og dog utskrev han alle unge mænd for med vold og magt at

gjøre helter av dem, og naar de saa var oplært, solgte han hele

samlingen til høistbydende, for at kunne ophope nye millioner til de

millioner som hans far hadde efterlatt ham. Man fortalte os at han hadde

lært denne uhørte fremgangsmaate paa en reise til Norden. Endskjøndt vi

var store patrioter, saa gjorde vi dog intet forsøk paa at gjendrive

denne paastand, da en reise til Norden for disse mennesker likesaavel

kunde bety til de canariske øer som til Grønland; men vi hadde forresten

mange andre grunder til ikke at indlate os paa dette emne. I taknemlig

ihukommelse av de store tjenester som dette agurkplukkende par hadde

bevist sit land, indgav samtlige indbyggere en underdanigst ansøkning

til regjeringen om at faa manden utnævnt til hans efterfølger, hvilket

ogsaa naadigst blev indvilget. Vistnok hadde disse brave folk paa sin

ufrivillige luftreise kommet solen saa nær, at denne vor lyskildes

blændende glans hadde omtrent utslukket baade deres ytre og indre lys;

men de styrte derfor kun saa meget desto bedre, og ingen spiste

sidenefter agurker der i landet uten at rope: «Himlen bevare vor

statholder!»

Efter at ha utbedret den skade, som stormen hadde tilføiet vort skib og

overværet festmaaltidet til ære for den nye statholder, avseilet vi med

gunstig vind og kastet anker ved Ceylon efter seks ukers forløp. Da vi

hadde været der omtrent fjorten dage, spurte guvernørens ældste søn mig

om jeg vilde gaa paa jagt med ham, et tilbud som jeg mottok med megen

glæde. Min ven var stor og sterk og vant til klimaets utaalelige hete,

mens jeg snart blev træt og derfor var et godt stykke bakefter ham da vi

naadde skogen.

Jeg vilde just til at sætte mig ned for at hvile ved den bratte bred av

en elv, som en stund hadde fæstet min opmerksomhet, da jeg med et fik

høre et forfærdelig brøl bak mig. Jeg saa mig om, og man kan tænke sig

min forfærdelse ved at se en uhyre løve komme imot mig, og i hvis ansigt

jeg tydelig kunde se en allernaadigst beslutning om at ta mig til

frokost uten at spørre mig om lov.

Min bøsse var bare ladd med hagl, og desuten hadde jeg hverken tid eller

aandsnærværelse nok til at betænke mig. Jeg sigtet paa den, da jeg

haabet om end ikke at saare den, da idetmindste at kunne skræmme den.

Men bæstet kom rasende imot mig, som om det hadde forstaat hvad min

hensigt var. Jeg blev da aldeles fra mig selv, kastet bøssen og forsøkte

rent instinktmæssig at flygte. Jeg gyser endnu, naar jeg tænker paa det

syn som da mødte mig. Nogen skridt foran mig laa en uhyre krokodille med

aapent gap for at sluke mig.

Forestil Dem, mine herrer, min frygtelige stilling: bak mig løven, foran

mig krokodillen, tilvenstre en rivende strøm, tilhøire en frygtelig

avgrund som jeg bakefter fik høre, var fuld av giftige ormer.

Det svimlet for mig, og bevidstløs faldt jeg til jorden. Jeg er sikker

paa at endog Herkules vilde ha gjort det samme i min stilling.

En eneste tanke stod endnu klar for mig, og det var at jeg det næste

øieblik kunde vente at kjende den rasende løves tænder eller at bli

opslukt av krokodillen. Nogen sekunder forløp, da hørte jeg et sterkt

bulder, hvorefter det blev aldeles stille. Om en stund vovet jeg at

løfte hodet, og hvad tror I vel jeg saa?

Jo, til min uutsigelige glæde fandt jeg, at løven hadde sprunget over

mig i det øieblik da jeg faldt, og like ind i krokodillens aapne gap.

Dens hode var kommet ned i krokodillens svælg, og begge arbeidet av alle

kræfter for at komme løs. Jeg sprang straks op, drog min hirschfænger og

skilte med et eneste hug løvens hode fra kroppen, som blev liggende ved

mine føtter. Derpaa støtte jeg med bøssekolben hodet saa langt jeg

kunde, ned i gapet paa krokodillen, som derved blev kvalt i et øieblik.

En liten stund efter denne min glimrende seir, kom min ven til, da han

var blit urolig over mit lange fravær. Han lykønsket mig paa det

varmeste, og vi maalte nu krokodillen som vi fandt var firti fot og syv

tommer lang.

Saasnart guvernøren fik høre om denne merkelige jagthændelse, sendte han

en vogn og folk for at hente begge dyrene.

Jeg fik en bundtmaker der paa stedet til at gjøre mig en hel del

tobakspunger av løvens hud, og forærte bort en del til mine bekjendte

paa Ceylon. Ved min tilbakekomst til Holland skjænket jeg resten dels

til borgermesteren i Amsterdam, dels til nogen kjøbmænd, for at bevidne

dem min særdeles agtelse, formedelst disse herrers almindelig bekjendte

tilbøielighet til at sætte det almene bedste fremfor sin egen vinding.

Krokodillens hud blev utstoppet paa sædvanlig vis, og den utgjør nu en

av de største prydelser for Amsterdams museum. Vaktmesteren paa stedet

fortæller alle besøkende mit eventyr. Jeg maa imidlertid si, at han

desværre tilføier en hel del, som aldeles ikke bidrager til

fortællingens troværdighet. Saaledes bruker han f. eks. at berette, at

løven rendte tvers igjennem krokodillens legeme, og at den just skulde

til at rende ut gjennem den anden ende, da den «verdensberømte baron»

avhugget dens hode og tillike tre fot av krokodillens hale. Krokodillen,

fortsætter den brave vaktmester, blev da saa forarget over tapet av sin

hale at den vendte helt rundt, snappet hirschfængeren ut av baronens

haand og slukte den med slik voldsomhet, at den gik tversigjennem

hjertet saa den kreperte paa flekken.

Jeg behøver ikke at si, mine herrer, at jeg er meget kjed over denne

slyngels uforskammethet. Vi lever jo i en saa vantro tid, at folk som

ikke kjender mig, kunde komme til at tvile paa sandfærdigheten av mine

oplevelser, bare for slike paatagelige løgners skyld, og jeg kan ikke

andet end si at slikt er i høi grad saarende for en mand av ære.

Baron von Münchhausens merkværdige reiser og eventyr · 第 7 / 20 题