KAPITEL II.

Dales to venner.

Efterat Allen Dale hadde kastet sin slitte, oljeflekkede flyverdragt

over en stolryg, satte han sig ved skrivebordet i sit privatkontor i den

aeroplanfabrik han hadde anlagt paa Langley-sletten. En hel haug med

breve laa og ventet paa hans underskrift. Han saa ikke egentlig videre

lysten ut paa dem, for i sit inderste hjerte hadet han alt

kontorarbeide. Var det derimot et nyt aeroplan som skulde prøveflyves --

det var noget andet. Dale likte aldeles ikke at sitte rolig i et kontor

og undertegne breve. Men siden han nu engang var blit forretningsmand

ved siden av at han var flyver, saa sa hans sunde sans ham at

forretningsbreve maatte baade skrives, læses og undertegnes. Han gjorde

en liten grimase som skulde bety et smil, og strakte sig for at ta en

pen.

«Ved Jupiter!» stønnet han; «jeg _er_ jo stiv. Formodentlig kommer jeg

til at faa kjende det en dag eller to at jeg flakset ned paa det taket.»

Han læste og undertegnet et par breve, gjespet og fik frem cigaretetuiet

for at faa sig en røk igjen.

Han var vakker, bredskuldret, ikke 30 aar endnu, og alt verdensberømt.

Det mest karakteristiske ved hans ansigt var den brede, faste og

bestemte mund.

Som han sat der ved skrivebordet denne lørdag morgen i juni, klædt i en

ledig sommerdres, var der noget vaarlig, sterkt og sundt ved ham. Han

sat tilbakelænet i sin gyngestol og fulgte med øinene en røkring fra

cigaretten. Øinene var klare og blaa; de kunde baade straale av

munterhet og gnistre av pludselig vrede.

Saa rettet han sig op igjen, trak forretningsmæssig paa skuldrene, som

om han mente det vel var bedst at se til at komme gjennem dette

forbistrede arbeide paa en skikkelig maate.

Han tok fat igjen, læste og undertegnet, indtil han var færdig med

sidste brev av lørdagsposten, som altid var drøi at komme igjennem. Saa

puffet han med et lettelsens suk papirhaugen tilside, og grep telefonen

som satte ham i forbindelse med de forskjellige avdelinger av fabrikken.

«Vær saa snild at be Kerr og Longley komme over til mig,» sa han.

Stemmen hadde en behagelig klang, rask og bestemt.

Saa gav han sig til at se igjennem nogen kontrakter om konstruktion og

salg av flyvemaskiner. De hadde i flere dage ligget og ventet paa at bli

gjennemset.

Han sat sterkt fordypet og med rynkede øienbryn og læste gjennem disse

svære dokumenter, da han hørte nogen i gangen utenfor.

Døren gik op, og ind kom to mænd som begge var Dales høire haand i alle

slags flyveforetagender. Den ene var en liten firskaaren fyr med en

tilsølet blaa bukse som varetræk utenpaa den anden. Ansigtet var morsomt

rynket, fordi han hadde den vane altid at knipe øinene sammen. Men det

var især hænderne som viste hvad slags arbeide han hadde. Egte

arbeidsnæver, kraftige, senete, skidne; ingen vask formaadde at fjerne

sporene av deres arbeide.

Det var Kerr, «motormanden» som han kaldtes, kjendt over hele England,

og ogsaa i utlandet, som en fuldstændig trollmand i kunsten at

konstruere aeroplanmotorer. Just nu var alle sakkyndiges opmerksomhet

henvendt paa ham; han hadde nemlig opfundet og med held prøvet en

forbedring ved flyvemotorerne som i ganske betragtelig grad vilde

formindske deres bensinforbruk, og den prøve han hadde foretat med den,

var faldt meget heldig ut.

Aeroplanbyggere hele verden over hadde anstrengt sig for at faa

motormanden Kerr i sin tjeneste. Men forgjæves, tiltrods for storartede

tilbud. Saken var at Kerr næsten tilbad Allen Dale, som han ansaa for

verdens første flyver. Derfor kunde intet pengetilbud formaa ham til at

forlate sin tjeneste hos Dale.

Personlig var Kerr en ganske pen, rolig mand som sa meget litet, naar

det da ikke gjaldt motorer. Kom de paa tale, blev han veltalende. Han

hadde forresten sans for humor, og det kom imellem meget fornøielig

frem.

Den anden var høi og tynd, saa stor kontrast til Kerr som vel mulig. En

vakker mand, men saa næsten litt blasert og træt ut. Han brukte briller

og røkte eftertænksomt paa en pipe. Han gik tvers over gulvet og dumpet

straks ned i en av kontorstolene, idet han nonchalant la det ene ben

oppaa det andet.

Men hans likeglade utseende løi fuldstændig paa ham. Det var nemlig

Longley, en mand som var likesaa godt kjendt i flyverkredse som hans ven

Kerr. Mens Kerr bygget motorer, gjorde Longley tegninger til de

aeroplaner som Kerrs motorer skulde anbringes i. Og han var overalt

beundret som den skarpsindigste og originaleste tegner av alle slags

aeroplantyper.

Som Longley sat der, makelig henslængt, dampende paa sin pipe, og ventet

paa at Dale skulde begynde, blev Kerr staaende og nervøst knipe øinene

sammen, mens hans store hænder fingret med en papirvegt som stod paa

Dales pult.

Den berømte flyver bød Kerr en cigaret, og passiaren dreiet sig en stund

om Dales fald ned paa skurtaket. Dale vilde ikke høre tale om at gjøre

reklame med historien, og skiftet øieblikkelig samtaleemne.

«Hør her, gutter,» avbrøt han, «jeg maa i eftermiddag bile over til Sir

Ralph Girdlestone paa Girdlestone Hall. Han kjendte min far meget godt,

og jeg har flere ganger truffet ham ved flyvninger; han er meget

interessert i luftsporten, uagtet han aldrig selv har fløiet. Nu har han

skrevet og bedt mig komme over og spise middag hos sig paa sit gods; det

blir en tur paa en 20 km. Jeg vet ikke om det er noget specielt han vil

mig; men det er ikke utelukket at han tænker paa at kjøpe et aeroplan.

I ethvert tilfælde maa jeg reise.»

«Girdlestone? Det forekommer mig at jeg har hørt det navnet før. Er det

ikke han som er slik jæger og opdagelsesreisende?»

Det var Longley som spurte, rolig, næsten aandsfraværende.

«Netop, han er det,» svarte Dale, vendte sig saa om til Kerr og sa: «Det

er sandt, det var noget jeg skulde spørre dig om. Naar vi nu faar fra os

denne sidste bestilling fra staten, hvad tid tror du saa vi skulde kunne

gaa ivei med vor nye store maskine?»

Kerrs rynkede ansigt blev endda mere rynket mens han tænkte. Saa kom det

ivrig:

«Jeg synes vi burde kunne gaa igang med det straks, hvis du synes det.

De to sidste militær-aeroplaner er nu i maskinhallen. Jeg har idag

prøvet motorerne paa dem.»

«Se det.» Dale nikket bifaldende. «Og den nye oljepumpen og

vandavkjølingen?»

Kerrs ansigt lyste op. Nu var han pludselig entusiast. Og uten mere

opmuntring la han ivei med en begeistret beskrivelse av alle de sidst

byggede motorers fuldkommenheter.

Dale avbrøt ham tilsidst med en munter latter:

«Jeg tænker du kunde drive paa at snakke om motorer til du blev aldeles

blaa i ansigtet, hvis bare nogen vilde høre paa dig!»

Kerrs ansigt la sig i endda dypere folder og saa yderst forvirret ut ved

denne spøkende irettesættelse. Men Longley kom ham til hjælp ved at si:

«Du har altsaa alle utkastene til den nye maskinen i din pult, Dale?

Hvis du vil, kan jeg se dem igjennem igjen engang i næste uke. Haster

det forresten?»

«Nei -- ikke egentlig,» svarte Dale. «Det er bare det at jeg er ræd

nogen anden kunde komme os i forkjøpet. Franskmændene er like i hælene

paa os nu, vet du. I flyveaffærer gjælder det nu enten at være først,

eller ikke at være. Det skulde ikke være ilde om dere kunde komme hit

imorgen aften alt. Saa kunde vi ta os en røk og snakke om det

altsammen.»

Dermed reiste han sig paa sin sedvanlige energiske maate, nikket og

skridtet ut av kontoret og gjennem fabrikken. Tok saa veien mot en liten

vakker villa som laa like ved. Her bodde han, og hadde en gammel

husholderske til at styre huset for sig. Kerr og Longley eiet ogsaa hver

sin villa i nærheten for at kunne være paa stedet bestandig og slippe at

spilde tid ved reiser frem og tilbake til fabrikken.

Luftseilerens Skat · 第 8 / 33 题